Kanarieøyene og nytt mannskap

Etter en uke her på Tenerife setter vi nå seil for Fuerteventura. Vi ankom øyene i gråvær og lett regn, ikke helt hva vi forventet. Men deretter har sola skint hver dag. Vi hadde planlagt å bruke denne uke på fiks. Men det har også blitt tid til litt annet. Vi har kjørt rundt hele Tenerife og turistet litt. Glemte kamerat ombord...

Ellers har vi fått enda et nytt mannskap, et Windpilot Pacific vindror. Han har ikke fått noe navn enda. Dåp blir nå på tur til Fuerteventura.

Madeira

Madeira Grande er den største øya i øygruppen Madeira. Vi seilte hit torsdag og siden havna i hovedstaden Funchal var full av Mini Transatbåter, la vi oss for anker i Baia da Abra på sørøstkysten. Da vi skulle bade oppdaget vi at vår fantastiske ankring lå rett oppå reviret til en familie med Trigger Fish. For noen hissigpropper! Vi fikk jammen ikke duppet stortåa før de var der og prøvde og bite oss.

Maderia er flott. Her er høye og bratte fjell og utrulig grønt. Det vokser blomster, busker og trær overalt. Øya er kjent bla for sine levador - vannkanaler som er konstruert i fjellsidene for å transportere vann fra sjøer og reservoarer i fjellene til platasjer etc. Dette nettverk med levador er populære turveier. Noen er breie og solide og andre små og eksponerte. En må nok nesten ha vært her og sett disse for å skjønne hvilket vanvittig strev det må ha vært å konstruert dem. Mange mennskeliv gikk også tapt i prosessen.

Vi har også vært oppe på de høyeste toppene som er knyttet sammen av turstier, bokstavlig talt hogget ut av fjellsidene. Området som utgjør hjertet av øya er meget bratt og kupert og er kjempeflott. Landskapet er villt og hadde ikke fjellene vært så løse ville det kunne ha vært et virkelig flott klatreområde.


Ellers er øya veldig turistifisert på godt og vont. Her i havna spiller trubadurer klassiker natten lang til blanded fornøyelse for besetningen på Fulmar. I morgen setter vi kursen for Tenerife, ca 2-3 dager unna. Har vært topp å komme hit men nå er vi klare for havet igjen.

Porto Santo

I vår gamle seilguide som vi fikk av Noatun står det at Porto Santo egentlig bare er den vesle naboen til Madeira, som er mye mer spennende - men det er ikke riktig. Vi har nå vært her i 4 dager og storkoser oss. Øya er kupert og har på trass av ørkenpreget en god del vegetasjon. Sørsiden er en eneste stor sandstrand mens kysten ellers er vill og bratt. Det er flere små fjell med opp til 500m høyde og det er gode turmuligheter.









Havna domineres av langturseilere og en snakker fort bort både 1 og 4 timer med naboerne på brygga. Den svenske langturseileren Sven Yrvind er her med sin egenkonstruerte 20 fots båt Bris (Se bilden med den gule seilbåten). Han dro videre sørover dagen før oss, men med kurs for Martinique - ca 2 måneder unna!








Vi har også tradisjonen tro malt "vårt" bilde på moloen. Tror ikke det vært så mange malerier med hundespann her tidligere...

En smak av Atlanteren

Vi sitter i skyggen i havna i Porto Santo: 33N, 16W. Sola skinner og det er deilig varmt. Havet er grønnblått, krystallklart og ca +23C varmt. Vi ankom den lille øya Lørdag førmiddag etter ca 3,5 døgn og 500 sjømil fra Portugal. Seilasen var kjempefin. Vi startet fra Peniche med lett medvind og fløy Parasailorn. Etter et døgn løyet vinden noe og vi berget seil, badet og fisket. Det er rart å svømme rundt båten når en har 5000m vann under seg. Ca 22 grader i vannet og helt krysstallklart. Vi fanga vår første tunfisk, en Golden Tuna, som vi ovnsbakte. Det går helt fint å fiske i ca 5-6 knop, men raskere enn det så har ikke vi hatt noe fiskelykke!

Siden vi stort sett hadde vinden i hekken det første døgnet og at det var litt lite vind for at vinmølla kunne lade tilstrekkelig måtte vi starte motoren for å lade batterier 2 ganger under seilasen. Begge gangene fikk vi besøk av hval og delfiner. Delfiner er alltid god underholdning og kommer ganske ofte og leker seg langs skrogsida. Det er mer uvanlig at hval gjør det samme - kanskje heldigvis for det. Men ved et tilfelle hadde vi en type hval på lengde med båten som oppførte seg nesten som en delfin. Vi hadde da ca 7 knop fart og denne hvalen hadde ingen problem med å innhente oss og passere oss. Så ut som han "surfa" i bølgetoppene bak båten før den for forbi oss i full fart. Helt utrolig opplevelse!

Etter litt tok vinden seg opp igjen og vi seilte i mellom 22-30 knops vind de neste dagene til Porto Santo. Bortsett fra at det var noe urolig sjø så var det en behagelig seilas. Vinmølla fungerer som den skal, og klarte det siste døgnet å utligne strømforbruket vårt. Så langt står vi stort sett ved roret og bruker autopiloten mest ved behov. Fordelen med dette er at vi får se mye hval og delfin. I tillegg på denne etappa av turen så vi flere skilpadder. Vi ankom Porto Santo på formiddagen. Ei øy med nesten ingen trær og noen spisse fjell. Kunne få visse assosiasjoner til hjemmehavna vår!

Vi seilier inn i 30-tallet

Seilasen fra Bayona sørover ble en dieselslukende historie. Ok, vi seilte noe og motorseilte for det meste så veldig mye diesel gikk det likevel ikke. Men det er jo liksom litt nedtur å måte bruke motoren. Men nå er det bare om å gjøre å komme seg sørover fordi det blåser stadig fra sør og det skal i følge værvarselet gjøre det enda en god stund. Men, vi har i hvertfall seilt inn i 30-tallet. Nå skal det bare bli sol, varme og medvindsseilas i mange måneder fremover... Vi endte opp med å seile likt med Håkan og Birgitta på Noatun. Var en ny opplevelse å ha naboer på sjøen. Trivelig å ha en båt å feste blikket på og noen å snakke med på VHFen av og ttil. Planen var å gå til Cascais utenfor Lisboa men vi endte opp med å gå til Peniche etter halvannet døgn på sjøen. Bra valg som vi får takke Noatun for. Ellers går livet ombord sin stille gang. Jeg henger opp vasketøy, lager mat, syr, seiler og prøver å holde Solfrid aka Captain Blythe i godt humør. Vel en tør jo ikke annet når hun setter stålblikket sitt i en :)

Vi er nå i Peniche i Portugal. Peniche er en fiskehavn med et gammelt fort og finfine strender for bølgesurfing. Her er superkoselig. Ikke så turistifisert og litt deilig slitt, som en by som preges av industri ofte er. Virker som folk her har mye empati og vi blir vel mottat og bemøtt overallt. Portugiserne her snakker sjenerelt bedre engelsk enn for eksempel hvor vi vært i Spania eller Frankrike. Om dette faktisk er tilfelle er bare tilfeldighet gjenstår å se. Uansett så liker vi oss veldig godt her i Peniche. Værmeldingen er god for seiling mot Madeira i morgen, dessverre... Det er med blandede følelser fordi her har vi også en ypperlig strand å lære å surfe bare 20min fra Fulmar.

Første dagen her skulle bare Sol surfe da jeg burde ta det med ro ifht. syinga i pannen (infeksjonsrisiko) og at jeg var litt forkjøla. Det var veldig kjipt å bare se på, men selvfølgelig skikkelig moro at Sol er igang. Vi lå på bøye og etter at vi kjørt ut med jolla bestemte vi oss for å gå inn til havna. Jeg følte meg likevel litt flink som hold meg unna surfing og bading på dagen. Vi startet motoren og i mørkeret gikk vi inn mot havna. Da sa det plutselig FLRRRRLRLRLRR. NEEEEI! Tau i propellen. Jeg hadde sjekket nøye, men ikke nøye nok. Det lå et pick-up tau fra en annen bøye skjult helt inn under skrogen som jeg ikke sett i mørkeret. Var bare å få på seg maske og hoppe uti. Så mye for å ikke bade. Heldigvis valgte jeg jo å bade i havnebassenget som er stappa fullt av døde fugler og fisker og alt mulig annet gørr som renner ut av fiske og verftsindustrier, kjempebra for et sår som ikke grodd. Det ironiske var at vi samme dag snakket om å kjøpe en dykkerlykt da den vi har faktisk er en lommepenn som tilfeldigvis er vanntett.

Heldigvis satt ikke tauet så veldig godt fast og etter litt knoting i mørkeret samt en vill kamp mot oppdriften i våtdrakten (endte opp med att jeg sto oppogned på alle fyre på undersiden av skroget, med lykta i munnen og lirket løs tauet med halen min - eller det føltes i hvertfall slik ut) klarte jeg å få oss løs. Dette er selvfølgelig hemmelig så vær så snill og ikke fortell noen!

Delfiner

Det er så mye delfiner her så vi må bare tilegne de et eget blogginnlegg. De kommer som torpeder fra alle bauger og kanter. Noen ganger kommer de bort, kikker litt på oss og drar videre. Andre ganger blir de i timesvis og leker seg rundt båten. Noen spruter vann på oss når vi står på ripen og andre er litt mer sky. Ligger man i forpiken kan en høre sangen deres gjonnom skroget. På nettene kommer de som fluoroserende raketter gjennom vannet, belyst av morild og stjernenes refleksjoner. Det er helt magisk. Det er noe berolignede og trygt over disse dyrene og en blir glad av å få besøk av dem. Legger ut noen av bildene vi tatt de siste dagene.